Det begynte med et ja. Litt for tidlig.

En dag kom spørsmålet fra Fylkesmannen: Kunne Livland stille med produkter på Matstreif i Oslo? Roy svarte ja. Og et sted i samtalen klarte han også å fortelle at Livland kunne stille med yoghurt.

Det var bare ett lite problem. Vi hadde aldri laget et gram yoghurt. Ikke én liter. Ingen oppskrift. Ingen produksjonslinje. Ingen lang familietradisjon med hemmelige yoghurtkulturer gjemt bakerst i et skap på gården.

Bare en idé som plutselig hadde fått en dato og et sted den skulle møte publikum.

Det er noe befriende – og tidvis ganske upraktisk – ved å si ja før man helt vet hvordan noe skal gjøres. Nå måtte vi lære.

Melk skulle behandles riktig. Temperaturer skulle forstås. Kulturer skulle oppføre seg. Konsistensen skulle bli slik vi ønsket. Smaken måtte være vår egen. Og det hele skulle kunne gjentas – ikke bare lykkes én gang ved et lykkelig uhell.

Læringskurven ble omtrent så bratt som fjellene rundt Livland. Vi leste. Spurte. Prøvde. Feilet. Justerte. Prøvde igjen. Det var kunnskap, nysgjerrighet, stahet – og vi skal ikke se bort fra at en viss porsjon flaks også var involvert.

Men yoghurt ble det. Og da Matstreif åpnet i Oslo, sto Livland der med yoghurt.

Det vi noen måneder tidligere ikke kunne, var blitt et produkt.

Yoghurten ble ikke bare et eksperiment som overlevde en tur til Oslo. Den fortsatte reisen.

Livland-yoghurten har blant annet vært med oss til Grüne Woche i Berlin, en av de store internasjonale møteplassene for mat og landbruk. For en liten gård i Lofoten var avstanden ganske betydelig – både geografisk og fra det øyeblikket da vi hadde sagt ja til å lage yoghurt uten egentlig å vite hvordan.

En periode kunne du også finne Livland-yoghurt i butikk. Men etter hvert begynte vi å stille et annet spørsmål: Må yoghurt egentlig selges slik yoghurt vanligvis selges?

Emballasje er en stor del av matproduksjonen. Den kommer inn, fylles, transporteres – og svært ofte kastes den når innholdet er spist. Vi ønsket å gjøre det annerledes.

I dag selger vi derfor ikke Livland-yoghurten som en mengde små beger til dagligvaremarkedet. Produksjonen er rettet mot HoReCa-markedet – hotell, restaurant og catering – og yoghurten leveres i 5- og 10-liters stålspann.

Spannene er ikke emballasje som har fullført oppgaven når de er tomme. De kommer tilbake. De vaskes. De fylles på nytt. Og så begynner reisen én gang til. Det krever litt mer av oss. Men det gir også mening.

I dag snakker vi mye om sirkularitet, ombruk og regenerative modeller. På Livland har mye av denne tankegangen vokst frem på en mindre høytidelig måte. Vi har ganske enkelt forsøkt å spørre: Kan dette gjøres på en bedre måte?

Det samme spørsmålet ligger bak hus som er demontert, flyttet og fått et nytt liv på gården. Materialer som brukes på nytt. Ting som repareres fremfor å kastes. Og yoghurt som reiser ut fra Livland i stålspann – og hvor spannene finner veien hjem igjen.

Det er ikke et perfekt system. Det er en måte å tenke på. Og kanskje er det nettopp det regenerative handler om for oss: Ikke å kunne alt på forhånd, men å være villig til å lære, forandre og bygge videre på det man allerede har.